Faktaboks
- Latinsk navn
- Monoceros (Mon)
- Klareste stjerne
- β Monocerotis (β Mon)
- Relativ lysstyrke
- 4,60 mag
- Hipparcos-katalogen
- HIP 30867
- Areal
- 482 deg² (plass: 35 av 88)
- Rektascensjon
- 5h 55m 52s til 8h 11m 24s
- Deklinasjon
- -11° 22' 08'' til +11° 56' 00''
- Nabostjernebilder
- Tvillingene, Orion, Haren, Store hund, Akterstavnen, Vannslangen, Den lille hund
Synlighet
Stjernebildet Enhjørningen
Enhjørningen er et stjernebilde på den nordlige og den sørlige halvkule. Stjernebildet kan dermed observeres fra hele verden. Den klareste stjernen er β Monocerotis, som utgjør enhjørningens høyre forhov.
Selv om stjernebildet Enhjørningen bare består av relativt lyssvake stjerner, er det forholdsvis lett å finne. Det ligger nemlig midt i den svært kjente stjernekonstellasjonen vintertrekanten. Dette er en konstellasjon av tre stjerner som er svært godt synlig om vinteren, og som sammen danner en nesten likesidet trekant. Den dannes av stjernene Procyon (i stjernebildet Den lille hund), Sirius (i stjernebildet Store hund) og Betelgeuse (i stjernebildet Orion).
Dessuten kan selv amatørastronomer oppdage mye i dette stjernebildet. Fordi Melkeveien går gjennom det, inneholder det en mengde åpne stjernehoper og galaktiske tåker. Særlig verdt å nevne er den åpne stjernehopen M 50, som består av ca. 100 stjerner, og den åpne stjernehopen NGC 2244, som ligger i den berømte Rosettetåken. Rosettetåken er en gassky som lyser på grunn av mange unge og lyssterke stjerner. Begge stjernehopene kan utforskes allerede med en kikkert.
Historie
Den nederlandske teologen, astronomen og kartografen Petrus Plancius laget i 1612 en himmelglobus med noen nye stjernebilder som ikke inneholdt lyssterke stjerner. På den innførte han Enhjørningen, sammen med Giraffen; også Duen går tilbake til ham. Om Plancius tenkte på Bibelen, er ikke overlevert; enhjørningen hadde imidlertid lenge vært et kristent symbol på renhet. Jacob Bartsch tok Enhjørningen og Giraffen med på stjernekartet sitt i 1624 og gjorde dem kjent. Han tolket enhjørningen som et bibelsk dyr.
Det som taler for denne tolkningen, er at enhjørningen nevnes flere steder i Det gamle testamente. Enhjørningen i Det gamle testamente skyldes imidlertid trolig en oversettelsesfeil. I den greske oversettelsen ble det hebraiske ordet «Re'em» oversatt med enhjørning. I virkeligheten var det nok uroksen som var ment. Den ble i gamle tegninger ofte avbildet fra siden, slik at bare ett horn var synlig i stedet for de to. Bibelens enhjørning går altså trolig tilbake til et helt vanlig, jordisk dyr.
