Faktaboks
- Latinsk navn
- Horologium (Hor)
- Klareste stjerne
- α Horologii (α Hor)
- Relativ lysstyrke
- 3,85 mag
- Hipparcos-katalogen
- HIP 19747
- Areal
- 249 deg² (plass: 58 av 88)
- Rektascensjon
- 2h 12m 49s til 4h 20m 18s
- Deklinasjon
- -67° 02' 09'' til -39° 38' 13''
- Nabostjernebilder
- Floden, Den sørlige vannslangen, Nettet, Gullfisken, Meiselen
Synlighet
Stjernebildet Uret
Uret er et stjernebilde på den sørlige halvkule. Stjernebildet er delvis sirkumpolart rundt sørpolen. Det betyr at noen av stjernene i stjernebildet står så nær himmelpolen at de aldri går ned sett fra Sydney. En del av stjernebildet står derfor over horisonten der hele året.
Den klareste stjernen i stjernebildet er α Horologii, som utgjør urets pendel. Den ligger nær grensen til stjernebildet Floden. Selve stjernebildet er lett å finne takket være Flodens svært klare hovedstjerne Achernar.
Stjernen R Horologii er en variabel stjerne av Mira-typen. Det betyr at lysstyrken kan endre seg kraftig i løpet av relativt kort tid. R Horologii endrer lysstyrken i en syklus på omtrent 408 dager. Den varierer da mellom et maksimum på 4,7 mag og et minimum på 14,3 mag. I beste fall kan man altså se den på himmelhvelvingen med det blotte øye, i verste fall trenger man et godt teleskop.
Historie
Den franske teologen Nicolas-Louis de Lacaille, som viet livet sitt til astronomi, geodesi og matematikk, innførte 14 nye stjernebilder på den sørlige halvkule. I 1750 dro han ut på en fireårig reise til Kapp det gode håp, blant annet for å observere stjernebildene på sørhimmelen. Underveis katalogiserte han nesten 10 000 stjerner. De nye stjernebildene sine oppkalte Nicolas-Louis de Lacaille for det meste etter tekniske instrumenter. Slik oppsto stjernebildene Billedhuggeren, Smelteovnen, Meiselen, Luftpumpen, Maleren, Mikroskopet, Nettet, Oktanten, Uret, Kompasset, Bordet, Teleskopet, Vinkelhaken og Passeren. Dessuten delte han det store antikke stjernebildet Skipet Argo opp i de tre stjernebildene Kjølen, Akterstavnen og Seilet. Stjernekatalogen hans over sørhimmelen kom ut i 1763, et år etter hans død, under tittelen «Coelum Australe Stelliferum». Felles for de 14 nye stjernebildene hans er at de består av relativt lyssvake stjerner.
Nicolas-Louis de Lacaille ga stjernebildet navn etter oppfinnelsen til sin nederlandske fagkollega Christiaan Huygens (1629–1695). Christiaan Huygens var astronom, matematiker og fysiker og oppfant i 1656 det første pendeluret. Sine funn om dette publiserte han i avhandlingen «Horologium Oscillatorium», som kom ut i 1673.
