Faktaboks
- Latinsk navn
- Fornax (For)
- Klareste stjerne
- α Fornacis (α For)
- Relativ lysstyrke
- 3,85 mag
- Hipparcos-katalogen
- HIP 14879
- Areal
- 398 deg² (plass: 41 av 88)
- Rektascensjon
- 1h 45m 24s til 3h 50m 21s
- Deklinasjon
- -39° 30' 46'' til -23° 45' 23''
- Nabostjernebilder
- Floden, Hvalfisken, Billedhuggeren, Føniks
Synlighet
Stjernebildet Smelteovnen
Smelteovnen er et stjernebilde på den sørlige halvkule. Den klareste stjernen i stjernebildet er α Fornacis, som har en tilsynelatende lysstyrke på bare 3,85 mag. Stjernebildet ligger i svingen av stjernebildet Floden og grenser til Billedhuggeren.
Men også de uanselige stjernebildene kan ennå by astronomien på noen overraskelser. Fra september 2003 til januar 2004 observerte Hubble-romteleskopet et tilsynelatende tomt område i Smelteovnen, som ikke er større enn en tidel av månens diameter sett fra jorden. På disse opptakene klarte astronomene å telle nesten 10 000 hittil ukjente galakser, Hubble Ultra Deep Field (HUDF). Ekstrapolert betyr dette at det bare i Smelteovnen sannsynligvis finnes minst en milliard galakser som astronomene fortsatt ikke kjenner til. I Smelteovnen ligger også Fornaxhopen, den nærmeste store galaksehopen etter Virgohopen (godt 60 millioner lysår). Det klareste medlemmet, i utkanten av hopen, er radiogalaksen NGC 1316 (Fornax A).
Historie
Den franske teologen Nicolas-Louis de Lacaille, som viet livet sitt til astronomi, geodesi og matematikk, innførte 14 nye stjernebilder på den sørlige halvkule. I 1750 dro han ut på en fireårig reise til Kapp det gode håp, blant annet for å observere stjernebildene på sørhimmelen. Underveis katalogiserte han nesten 10 000 stjerner. De nye stjernebildene sine oppkalte Nicolas-Louis de Lacaille for det meste etter tekniske instrumenter. Slik oppsto stjernebildene Billedhuggeren, Smelteovnen, Meiselen, Luftpumpen, Maleren, Mikroskopet, Nettet, Oktanten, Uret, Kompasset, Bordet, Teleskopet, Vinkelhaken og Passeren. Dessuten delte han det store antikke stjernebildet Skipet Argo opp i de tre stjernebildene Kjølen, Akterstavnen og Seilet. Stjernekatalogen hans over sørhimmelen kom ut i 1763, et år etter hans død, under tittelen «Coelum Australe Stelliferum». Felles for de 14 nye stjernebildene hans er at de består av relativt lyssvake stjerner.
