Faktaboks
- Latinsk navn
- Chamaeleon (Cha)
- Klareste stjerne
- α Chamaeleontis (α Cha)
- Relativ lysstyrke
- 4,06 mag
- Hipparcos-katalogen
- HIP 40702
- Areal
- 132 deg² (plass: 79 av 88)
- Rektascensjon
- 7h 26m 37s til 13h 56m 27s
- Deklinasjon
- -83° 11' 46'' til -75° 17’ 24''
- Nabostjernebilder
- Kjølen, Flygefisken, Bordet, Oktanten, Paradisfuglen, Fluen
Synlighet
Stjernebildet Kameleonen
Kameleonen er et stjernebilde på den sørlige halvkule. Stjernebildet er sirkumpolart rundt sørpolen. Det betyr at stjernene i stjernebildet står så nær himmelpolen at de aldri går ned sett fra Sydney. Stjernebildet står derfor over horisonten der hele året. Den klareste stjernen, α Chamaeleontis, framstiller kameleonens øye.
Stjernebildet Kameleonen ligger sør for stjernebildet Sørkorset, like ved den sørlige himmelpolen. Allerede på 1500-tallet tjente Sørkorset som orienteringspunkt for sjøfarerne. Stjernene i Sørkorset danner et kors som er synlig med det blotte øye.
Historie
Mens stjernebildene på den nordlige halvkule har vært kjent helt siden antikken og bygger på de mest ulike mytologier, forble mange stjernebilder på den sørlige halvkule lenge uten navn. Først på 1500-tallet tok man seg av dem. Mellom 1595 og 1597 kartla de nederlandske sjøfarerne Pieter Dirkszoon Keyser (overstyrmann) og Frederick de Houtman (kapteinens bror) den sørlige stjernehimmelen under en ekspedisjon på oppdrag fra Petrus Plancius. Påvirket av opplevelsene på reisen til Ostindia ga de navn til et dusin stjernebilder: Kameleonen, Fluen, Flygefisken, Indianeren, Tranen, Paradisfuglen, Påfuglen, Føniks, Gullfisken, Den sørlige vannslangen, Det sørlige triangelet og Tukanen.
På stjernekart som kom ut kort før 1600, ble Kameleonen avbildet med utskytende tunge. De to nederlandske sjøfarerne har nok satt den i sammenheng med nabostjernebildet Fluen, som senere i nesten to hundre år het Bien. Det er grunn til å anta at de møtte dette leguanlignende vesenet på Madagaskar i 1595 og ble så fascinert av den utskytende tungen at de oppkalte ett stjernebilde etter dyret og et annet etter byttet dets. At de ga Kameleonen det minst iøynefallende av de to stjernebildene, er kanskje heller ikke tilfeldig. Kameleonen kan jo i stor grad tilpasse seg omgivelsene og overraske byttet sitt ut av det blå. Stjernebildet Kameleonen vil likevel ikke alltid forbli mer uanselig enn byttet sitt. Gjennom den østlige delen av stjernebildet strekker det seg flere molekylskyer som har nok materie til tusenvis av nye stjerner, og som allerede har dannet hundrevis av stjerneembryoer. Når disse «babystjernene» om noen millioner år lyser sterkt nok, vil Kameleonen være nesten like interessant som byttedyret sitt.
