Enhjørningen

Stjernebildet "Enhjørningen" finner man sør for den himmelske ekvator og er relativt lite synlig. Enhjørningen drar derimot fordel av det lyse båndet til Melkeveien, som krysser Enhjørningen. Mange stjernetåker og andre observerbare objekter gjør Enhjørningen veldig interessant for astronomer.
 
Form og posisjon:
Enhjørningen finnes øst i stjernebildet Orion og nord for en skarp stjerne i stjernebildet "Store hund". Stjernebildet inneholder kun to stjerner på størrelse 4, men har vakre objekter fra den samme observasjonen via det skarpe båndet til vår melkevei. Således finner vi for eksempel den åpne stjernehopen M50 og den veldig beundringsverdige og godt kjente "Rosett"-stjernetåken. Enhjørningens hode er definert av et triangel, og en kan også se den fremre halvdel av hovene foran.
 
Rektascensjon: 5h 55m til 8t 11m
Deklinasjon: -11 til +11 grader
 
Skarpeste stjerne: Beta Monocerotis
 
Mytologi:
Enhjørningen er ikke et av de 48 gamle klassiske stjernebildene, så det har ingen mytologisk bakgrunn hvor gudene sies å ha avslått slåssing eller vunnet seire. Det er først beskrevet av Petrus Plancius i 1612 som Monoceros Unicornis. Plancius introduserte enhjørningen fordi dette mytiske dyret dukker opp flere ganger i bibelens gamle testament. Ut over dette har stjernebildet ingen tilknytning til noen bestemt myte.
 
Beste årstid for observasjon: Vinter
 
Nærliggende stjernebilder: Den Lille Hund, Store Bjørn, Tvillingene, Orion, Ulven, Slangen